Tidlig ultralyd - En tryghet for hvem?

Ved tidlig ultralyd er det mulig å finne tegn på blant annet Down syndrom.
Mistanken om Down syndrom kan vekkes når man bl.a. ser en forstørret nakkefold.

Mistanken kan kun med sikkerhet bekreftes ved gjennomført forstervannsprøve. Forstervannsprøve er ett risikofyllt inngrep som medfører spontanaborter i 1 % av tilfellene, dvs 1 av 100 spontanaborteres. ”Risikoen” for å få ett barn med Downssyndrom er 1 promille, dvs 1 av 1000.


Regnestykke er enkelt, tidlig ultralyd medfører ingen trygghet for barnet. Ved tidlig ultralyd med mistanke om down syndrom og påfølgende fostervannsprøve, vil vi ta livet av friske barn.

Innføring av obligatorisk tidlig ultralyd fører fort til at det blir en ”må tjeneste” der det forventes at kvinnene skal gjennomføre det for å ”sikre seg” ett friskt barn.

Den ”obligatoriske” 18 ukers ultralyden som er i dag, oppleves ikke som ett tilbud, men noe man er sterkt anbefalt fra fagfolk å gjennomføre.
De kvinnene som velger dette bort blir sett på som dristige. Å velge bort obligatoriske/anbefalte undersøkelser anses som temmelig radikalt.


Med all den teknologi vi har tilgjengelig har vi lett for å tro at vi kan kontrollere alt.
Vi må huske at ultralyd har store feilmarginer, og ikke er noen sikker diagnosetest. Det er min mening at den må brukes med respekt, og i de tilfellene hvor vi ser klar risiko, for eksempel ved svangerskapsforgiftning. 

I løpet av mine snart 20 år som jordmor har jeg sett utviklingen, og sett mange kvinner som har kommet i en vanskelig situasjon. Jeg har møtt kvinner som tidlig i svangerskapet har fått beskjed om at de bærer ett barn med store avvik/ misdannelser som er uforenelig med liv.

Flere av disse kvinnene har syntes det har vært umulig å avbryte svangerskapet, og velger å fortsette svangerskapet ofte mot fagfolks råd. I flere tilfeller har disse kvinnene født friske barn. Alså, dette er ingen trygghet for kvinnene.

Jeg har truffet de kvinnene som har valgt å avbryte svangerskapet etter å ha fått diagnostisert Down syndrom. De snakket om sitt svangerskaps avbrudd som en medisinsk abort – ikke som ett barn de valgte bort. 

Hvordan vil disse kvinnene får det senere avhenger bl.a. av hvilken oppfølging tilbyr vi dem. De foreldrene som mister barn av naturlige årsaker vil resten av livet oppleve å ha ”ett barn for lite”. De tilbys oppfølging i sorggrupper, de har en egen forening, og er opptatt av å støtte hverandre i vanskelige prosesser.

Naturen vår kan være ubarmhjertig og uforutsigbar noe vi må lære å leve med. Norske kvinner er noen av de friskeste i verden, og vi skal legge til rette for at de fortsatt er det i svangerskapet. De har de beste forutsetninger.

Forskning viser at vi ikke redder flere barn ved bruk av tidlig ultralyd, dette har alså ingen helsegevinst.

Det er antatt å koste 150 millioner, å gjøre denne tjenesten obligatorisk.


Vi opptatt av å gi kvinner den trygghet og støtte som hver enkelt trenger. Det vil være en stor helsegevinst for mor og barn, å gi dem en god oppfølging på alle måter i svangerskapet. 


Vi kan fortsette å tilby tidlig ultralyd til de som har et sterkt behov for det, og til de som er i en risikogruppe slik det er i dag.

La oss styrke svangerskapsomsorgen med 150 millioner, men ikke med bruk av rutinemessig tidlig ultralyd.