Da Loke kom til verden


...Så kom hodet ditt, og på neste rie ga jeg det siste jeg hadde. Og ut kom du! Et bittelite vesen med store, våkne øyne...

Min vakre lille venn

Så forunderlig …. Her ligger du og dier i armene mine. Det er vår egen lille hyggestund det her, å ta kveldsmåltidet på sengen, du spiser og jeg synger for deg den sangen min mamma sang for meg da jeg var liten. Og hver kveld når vi sitter slik, fylles mitt hjerte med en uendelig glede, og jeg kan ikke fatte hvor heldig jeg er som har nettopp deg. Vi kan ha strevsomme dager hvor du er frustrert fordi jeg ikke riktig forstår hva du vil, du har vondt i magen eller det er tenner på vei. Men når kvelden kommer og roen senker seg, og vi sitter slik som nå, er all frustrasjon glemt og alt jeg ser er en frisk og fin liten gutt.

I dag er det også noe annet som streifer tankene mine: For nøyaktig fem måneder siden, akkurat her i denne sengen, møtte du den ytre verden for aller første gang. Akkurat her ga du fra deg ditt aller første skrik. Akkurat her i denne sengen, ble du lagt på magen min, bare så vidt tørket tørr og med navlestrengen fremdeles som et bindeledd mellom deg og den trygge, varme hulen du til nå hadde tilbrakt livet ditt. Og akkurat her i denne sengen kjempet du deg frem og fant tilslutt, etter mye strev, det brystet som du nå, fem måneder senere, fortsatt ligger og dier ved. Aldri har jeg opplevd noe så stort som det øyeblikket.

”Hjemmefødsel! Synes dere ikke det var skummelt?!!” er det mange som har spurt. Men nei,- langt ifra, for det hadde fra ganske tidlig i svangerskapet vært bestemt at du skulle fødes hjemme. (I alle fall hadde jeg bestemt meg nokså tidlig, og etter litt research og en prat med jordmor, var også pappaen din overbevist om at det var slik vi ønsket du skulle komme til verden.) Og som vi gledet oss!

Vi holdt på å bygge på huset, da vi fant ut at vi skulle bli en til i familien. Brått ble det en del nye prioriteringer…. Det gamle kjøkkenet ble fort gjort om til soverom – til nå hadde pappa og jeg kun hatt en madrass som vi flyttet rundt i huset i håp om å finne en krok som ga litt soveromsfølelse – men nå var det slutt. Nå trengte vi sårt et rom, skulle det være aktuelt med noen fødsel her… Ellers forberedte vi alt som forberedes kunne: Gamle håndklær ble hentet inn fra fjern og nær, før disse og flere skift med sengeklær ble vasket og pakket bort til den store dagen. Krabbeteppe ble sydd, ullpledd ble strikket, klær kjøpt inn – du skulle ikke mangle noe! Ikke jeg heller; en passende fødekjole ble lagt klar – det hadde jeg hørt var fint å ha, duftoljer og diverse massasjeoljer ble kjøpt inn og forært oss av gode venner – både avslappende og smertestillende, og jeg og søsteren din trålet byens gater opp og ned etter lavendellys som skulle skape den rette atmosfæren. Vuggen din hang pappa opp og da det nærmet seg termindagen, ble huset vasket fra topp til tå. Jeg hadde til og med både boller og piroger til pappa og jordmødrene i tilfelle fødselen skulle bli lang og de trengte til noe å spise. Og iste var kjøpt inn til meg. Nå kunne du bare komme!!

Men det varte og det rakk…

Vi hadde fått flere termindatoer. Den første kom,- ingenting skjedde. Den andre kom, men du ga ikke tegn til å ville komme ut riktig ennå. Tredje termindag; pappa skulle på konsert i Oslo den dagen, men tok ikke sjansen. Nå kunne du jo komme når som helst! Men nei, ingen tegn til at du ville ut og hilse på…

Men så, bare et døgn senere, våknet jeg midt på natten av en ny følelse i magen. En slags murring som jeg ikke hadde kjent før. Var det du som var på vei…?

Da morgenen kom, sa jeg til pappa at nå trodde jeg du var klar til å møte oss. Han meldte seg fri fra jobben, og så begynte vi å vente. Og vente. Og vente… Ingenting skjedde. Hele dagen gikk. Jovisst var dette veer, vi kunne praktisk talt stille klokka etter dem. Men det skjedde jo ikke noe mer! Vi satt rolig slik jordmor hadde anbefalt, spilte kort på senga, jeg var ute en tur i hagen og plukket bringebær for å få tiden til å gå, vi danset en stille dans rundt i stua, og til slutt fant vi ut at en gåtur kanskje ville få fart på sakene. Vi trasket i vei, og så – der midt på sletta – ga du tegn til å sette opp tempoet. Det var en merkelig følelse. Der sto jeg, midt på sletta ved huset vårt mens syklister og biler kjørte forbi, og var i gang med å føde deg. Vi kom oss hjem og fikk ringt til jordmor. Hun var på hytta på ferie, men skulle komme så fort hun kunne. I mellomtiden sendte hun en annen som kunne være hos oss. Fast bestemt på hvordan jeg ville ha det hadde jeg skrevet et langt brev til jordmor, mest i frykt for å ikke bli hørt dersom jeg havnet på sykehuset. I alt som nå skjedde ble brevet stående trygt plassert og fullstendig glemt på sjenken i stua.

Selve fødselen tok ti timer, og vi var heldige og fikk ha to jordmødre hos oss nesten hele tiden. To jordmødre som til tross for det fraværende jordmorbrevet leste meg bedre enn jeg kunne gjort selv, og som til enhver tid visste hva jeg trengte; når det var på tide med noe å drikke, når det var tid for akupunktur eller badekar – alt styrte de med slående ro, og alt jeg trengte konsentrere meg om var å puste meg gjennom riene. Ved en hjemmefødsel er det ikke alle de personene rundt som vanligvis finnes på et sykehus, så pappaen din måtte aktivt delta under hele forløpet. Vi hadde drevet en del tørrtrening for å vite hva som kunne være behagelige fødestillinger både for oss to, og for pappa som skulle hjelpe oss gjennom det hele, og dette kom godt med nå. For aldri har pappa og jeg samarbeidet så godt og vært så i samspill som da du kom til verden. Han forsto hvert minste lille signal jeg ga, og det han og jordmødrene ikke forsto, fikk jeg på et vis sagt ifra nokså klart og tydelig allikevel ….

Mye er litt uklart fra den natten, men uten noen form for medikamenter i kroppen, var jeg allikevel bemerkelsesverdig tilstede. Og da jeg hørte jordmor spørre pappa om det var mye trafikk forbi huset på denne tiden, forsto jeg at nå var morgenen nær. Jeg spurte om du snart var ute, og jordmor sa: ”Ja, nå er han snart her”. Jeg trakk et lettelsens sukk. Det hadde vært en tøff natt, og jeg begynte å bli sliten.

Så kom hodet ditt, og på neste rie ga jeg det siste jeg hadde. Og ut kom du! Et bittelite vesen med store, våkne øyne – undrende på hvor du var kommet, kanskje? Du ga fra deg et skrik,- en ny stemme var tilført denne verden, et nytt barn var født – på dette rommet. Resten er allerede sagt. Du fant brystet og alt ble stille igjen. Etterpå sovnet du, og mitt hjerte var nær ved å briste av lykke og kjærlighet, akkurat som nå…. God natt lille skatt, Mamma

#Fødsel #Hjemmefødsel

Siste innlegg
Arkiv
Tags
No tags yet.
Follow Us
  • Facebook Basic Square

© 2011 by memkit AS

Følg oss

Kart

  • Wix Facebook page

Kontakt

Lisbeth Kopperud

Telefon: 952 40 718

Epost: lisbeth@dinjordmor.no

Åsgårdstrand Helsesenter

(mellom Tønsberg og Horten)

Grev Wedelsgt. 44

3179 Åsgårdstrand